En gang ringte vekkerklokka mi klokka 7. Da tenkte jeg "haha Anton, nå har du jammen rotet det til. Forelesningen starter jo ikke før 9, du kan lett sove en time til!". Så da stilte jeg vekkerklokken om igjen, og sov en time ekstra. Sto opp og tok meg tid til å spise frokost og gjøre meg klar. Så står jeg der på bussholdeplassen og tenker "hei.. Det fins ikke en eneste forelesning på NTNU som starter klokka 9. De starter 8, og annenhver time deretter. ALDRI 9!" Dette veit jeg selvfølgelig innmari godt, men da jeg lå der og ville sove, da visste jeg ikke det.
Hvorfor er den personen som ikke vil legge seg om kvelden så forskjellig fra den personen som bare vil ligge lenge om morgenen? Er vi ikke samme mennesket? Når jeg stiller vekkerklokka om kvelden det er ikke sånn at jeg tenker "Hmmm jeg setter klokka på 50 minutter før jeg må ta bussen sånn at jeg kan slumte MINST 3 ganger!". Jeg tenker selvfølgelig noe mer som "digg å ha god tid til å spise frokost og gjøre seg klar før skolen!". Det er derimot absolutt ikke sånn jeg tolker det når jeg ligger der om morgenen. Det må være en slags kjemisk balanse i hjernen som totalt stokker om på mine prioriteringer. Som å være full eller forelsket. Uansett kan jeg med sikkerhet si at morgen-Anton og kvelds-Anton er forskjellige personer. De er faen ikke i slekt engang.
1 kommentar:
nu har jag sett lite på båda dina bloggar. i like them :)
Legg inn en kommentar